Roser
‘Lady of Shalott’ (aka Ausnyson) – David Austin
‘Lady of Shalott’ er en vakker rose fra roseforedleren David Austin. Den ble introdusert i 2009. Rosen ble navngitt for Tennyson Society i forbindelse med markeringen av 200-årsjubileet for Tennysons fødsel. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv.
‘Lady of Shalott’ er ved siden av ‘Arabia’ min favorittrose. Det er en engelsk buskrose foredlet av David Austin. Den ble introdusert i 2009. Rosen har store, skålformede blomster i oransje nyanser. De oransjerøde knoppene åpner seg til løst fylte blomster med oransje kronblader. De ytre kronbladene tenderer mot å være lakserosa, med gyllengule undersider, noe som gir blomsten en tydelig fargekontrast.
Duften beskrives av David Austin som en middels sterk duft, med innslag av krydret eple og nellik. Rosen danner raskt en busket vekstform med svakt buede grener og mellomgrønne blader. De unge bladene kan ha et lett bronsefarget skjær.
Lady of Shalotts hemmelighet.
‘Lady of Shalott’ er en remonterende rose, det vil si at den blomstrer gjentatte ganger gjennom sesongen. Den er oppgitt som egnet for rosebed, blandede bed, rosehekker, krukker og beholdere, samt steder med halvskygge. David Austin angir også at rosen kan brukes i mindre næringsrik jord. Planten blir om lag 125 cm høy og 125 cm bred. Noen har den i en større krukke, men våre busker står fritt.
Navnet er hentet fra Alfred Lord Tennysons dikt The Lady of Shalott, som er inspirert av en kort italiensk fortelling fra 1200-tallet med tittelen La Damigella di Scalot. Denne fortellingen skiller seg fra Tennysons versjon på en rekke punkter: En ung kvinne fra Shalott forelsker seg dypt i Lancelot, men han avviser henne fordi han elsker dronning Guinevere. Kvinnen dør av ulykkelig kjærlighet, men har på forhånd gitt beskjed om at kroppen hennes skal legges i en rikt utsmykket båt, kledd i kostbare klær og med en krone på hodet. Båten, uten seil, årer eller mannskap, driver til Camelot. Kong Arthur og hoffet går om bord og finner den døde kvinnen og et brev hun har skrevet. I brevet forklarer hun at hun døde av kjærlighet til Lancelot, som ikke ville vise henne medlidenhet eller gjengjelde hennes kjærlighet.
Lady of Shalott-historien har, så vidt jeg vet, ingen etablert egen Aarne–Thompson/ATU-klassifikasjon. Den er imidlertid motivisk beslektet med ATU 310 (Jomfruen i tårnet/Rapunzel).
Diktet om The Lady of Shalott
The Lady of Shalott handler om en kvinne som lever isolert i et tårn på en øy i elven nær slottet Camelot. Hun er rammet av en forbannelse og må sitte ved veven dag og natt. Hun kan ikke se direkte ut mot verden, men betrakter Camelot, menneskene, ridderne og landskapet gjennom et speil i rommet. Det hun ser i speilet, vever hun inn sin billedvev. En dag rir Sir Lancelot forbi. Synet av ham i speilet er så strålende og dragende at hun glemmer forbannelsen. Hun forlater veven, går bort til vinduet og ser direkte ut mot Camelot. I samme øyeblikk sprekker speilet, veven løsner, og hun forstår at forbannelsen er utløst. Hun forlater tårnet, finner en båt ved elvebredden og skriver navnet sitt på den. Deretter legger hun seg i båten og lar strømmen føre henne mot Camelot. Underveis synger hun sin sørgmodige svanesang. Hun dør før hun når frem. Da båten kommer til Camelot, finner ridderne og hoffet henne død. Sir Lancelot ser henne og bemerker hennes skjønnhet. Diktet skildrer konflikten mellom kunst og virkelighet, mellom isolasjon og deltakelse i verden, og mellom beskyttet avstand og den farlige lengselen etter direkte erfaring. Diktet kan også leses eksistensielt: Lady of Shalotts forbannelse blir da et bilde på menneskets forgjengelighet og på det paradokset at virkelig deltakelse i livet også innebærer sårbarhet, tap og død.
Det falliske tårnet kvinnen er isolert i kan leses som et bilde på den maskuline fantasien om den hjelpeløse, handlingsudyktige kvinnen. I denne fantasien oppleves kvinnens selvstendighet truende. Hun kan ikke utvikle og skape sin egen identitet. Hun er fanget i et system der alle valg er umulige: blir hun værende, lever hun et skyggeliv i isolasjon; forlater hun tårnet, dør hun. Kvinnen som overskrider rammen for passiv betraktning, må dø. Sir Lancelots sluttkommentar om hennes skjønnhet kan også leses kritisk. Etter sin død blir hun igjen gjort til et estetisk objekt for det mannlige blikket.
Planteetiketten viser sortsinformasjon for rosen ‘Lady of Shalott’, med foredlerkode, farge, duftbeskrivelse og registreringsopplysninger. Greinene til ‘Lady of Shalott’ er relativt lange og tynne på begge buskene vi har; vi har måttet binde dem opp. Flere blomster, mange knopper.
Våre ‘Lady of Shalott’-roser ble kjøpt i potte på Hesleberg gartneri i juni 2024.
Roseknopp med merker etter et skadedyr.
Roseknopp av ‘Lady of Shalott’ med en utsprunget blomst som bakteppe. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv.
Nærbilde av roseknopp av Austin-rosen ‘Lady of Shalott’. Den blå bakgrunnen er opprinnelig grønn. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv.
Roseknopp: Lady of Shalott nøler før hun kommer. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv.
Roseknopp på en Lady of Shalott-rose. 17.6.2024. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv.
Roseknopp på en Lady of Shalott-rose. 17.6.2024. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv.
Lady of Shalott-rose. 2.7.2024. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv.
Lady of Shalott-rose. 2.7.2024. Bildet er tatt med Nikon D750 og Nikkor 105mm 2.8 makroobjektiv. Navnet er hentet fra Alfred Tennysons dikt med dette navnet (1842). Diktet forteller den tragiske historien om den navnløse kvinnen Lady of Shalott, som holdes innestengt på øya Shalott. Introdusert i 2009. Blomsten er stor og kraftig, ca 11 cm og lukter meget godt.
The Lady of Shalott (1832)
av
Alfred, Lord Tennyson
Part I
On either side the river lie
Long fields of barley and of rye,
That clothe the wold and meet the sky;
And thro' the field the road runs by
To many-tower'd Camelot;
The yellow-leaved waterlily
The green-sheathed daffodilly
Tremble in the water chilly
Round about Shalott.
Willows whiten, aspens shiver.
The sunbeam showers break and quiver
In the stream that runneth ever
By the island in the river
Flowing down to Camelot.
Four gray walls, and four gray towers
Overlook a space of flowers,
And the silent isle imbowers
The Lady of Shalott.
Underneath the bearded barley,
The reaper, reaping late and early,
Hears her ever chanting cheerly,
Like an angel, singing clearly,
O'er the stream of Camelot.
Piling the sheaves in furrows airy,
Beneath the moon, the reaper weary
Listening whispers, ' 'Tis the fairy,
Lady of Shalott.'
The little isle is all inrail'd
With a rose-fence, and overtrail'd
With roses: by the marge unhail'd
The shallop flitteth silken sail'd,
Skimming down to Camelot.
A pearl garland winds her head:
She leaneth on a velvet bed,
Full royally apparelled,
The Lady of Shalott.
Part II
No time hath she to sport and play:
A charmed web she weaves alway.
A curse is on her, if she stay
Her weaving, either night or day,
To look down to Camelot.
She knows not what the curse may be;
Therefore she weaveth steadily,
Therefore no other care hath she,
The Lady of Shalott.
She lives with little joy or fear.
Over the water, running near,
The sheepbell tinkles in her ear.
Before her hangs a mirror clear,
Reflecting tower'd Camelot.
And as the mazy web she whirls,
She sees the surly village churls,
And the red cloaks of market girls
Pass onward from Shalott.
Sometimes a troop of damsels glad,
An abbot on an ambling pad,
Sometimes a curly shepherd lad,
Or long-hair'd page in crimson clad,
Goes by to tower'd Camelot:
And sometimes thro' the mirror blue
The knights come riding two and two:
She hath no loyal knight and true,
The Lady of Shalott.
But in her web she still delights
To weave the mirror's magic sights,
For often thro' the silent nights
A funeral, with plumes and lights
And music, came from Camelot:
Or when the moon was overhead
Came two young lovers lately wed;
'I am half sick of shadows,' said
The Lady of Shalott.
Part III
A bow-shot from her bower-eaves,
He rode between the barley-sheaves,
The sun came dazzling thro' the leaves,
And flam'd upon the brazen greaves
Of bold Sir Lancelot.
A red-cross knight for ever kneel'd
To a lady in his shield,
That sparkled on the yellow field,
Beside remote Shalott.
The gemmy bridle glitter'd free,
Like to some branch of stars we see
Hung in the golden Galaxy.
The bridle bells rang merrily
As he rode down from Camelot:
And from his blazon'd baldric slung
A mighty silver bugle hung,
And as he rode his armour rung,
Beside remote Shalott.
All in the blue unclouded weather
Thick-jewell'd shone the saddle-leather,
The helmet and the helmet-feather
Burn'd like one burning flame together,
As he rode down from Camelot.
As often thro' the purple night,
Below the starry clusters bright,
Some bearded meteor, trailing light,
Moves over green Shalott.
His broad clear brow in sunlight glow'd;
On burnish'd hooves his war-horse trode;
From underneath his helmet flow'd
His coal-black curls as on he rode,
As he rode down from Camelot.
From the bank and from the river
He flash'd into the crystal mirror,
'Tirra lirra, tirra lirra:'
Sang Sir Lancelot.
She left the web, she left the loom
She made three paces thro' the room
She saw the water-flower bloom,
She saw the helmet and the plume,
She look'd down to Camelot.
Out flew the web and floated wide;
The mirror crack'd from side to side;
'The curse is come upon me,' cried
The Lady of Shalott.
Part IV
In the stormy east-wind straining,
The pale yellow woods were waning,
The broad stream in his banks complaining,
Heavily the low sky raining
Over tower'd Camelot;
Outside the isle a shallow boat
Beneath a willow lay afloat,
Below the carven stern she wrote,
The Lady of Shalott.
A cloudwhite crown of pearl she dight,
All raimented in snowy white
That loosely flew (her zone in sight
Clasp'd with one blinding diamond bright)
Her wide eyes fix'd on Camelot,
Though the squally east-wind keenly
Blew, with folded arms serenely
By the water stood the queenly
Lady of Shalott.
With a steady stony glance—
Like some bold seer in a trance,
Beholding all his own mischance,
Mute, with a glassy countenance—
She look'd down to Camelot.
It was the closing of the day:
She loos'd the chain, and down she lay;
The broad stream bore her far away,
The Lady of Shalott.
As when to sailors while they roam,
By creeks and outfalls far from home,
Rising and dropping with the foam,
From dying swans wild warblings come,
Blown shoreward; so to Camelot
Still as the boathead wound along
The willowy hills and fields among,
They heard her chanting her deathsong,
The Lady of Shalott.
A longdrawn carol, mournful, holy,
She chanted loudly, chanted lowly,
Till her eyes were darken'd wholly,
And her smooth face sharpen'd slowly,
Turn'd to tower'd Camelot:
For ere she reach'd upon the tide
The first house by the water-side,
Singing in her song she died,
The Lady of Shalott.
Under tower and balcony,
By garden wall and gallery,
A pale, pale corpse she floated by,
Deadcold, between the houses high,
Dead into tower'd Camelot.
Knight and burgher, lord and dame,
To the planked wharfage came:
Below the stern they read her name,
The Lady of Shalott.
They cross'd themselves, their stars they blest,
Knight, minstrel, abbot, squire, and guest.
There lay a parchment on her breast,
That puzzled more than all the rest,
The wellfed wits at Camelot.
'The web was woven curiously,
The charm is broken utterly,
Draw near and fear not,—this is I,
The Lady of Shalott.'
Avblomstret Lady of Shalott-blomst.
Arabia • Lady of Shalott • Rose de Rescht • Comte de Chambord (Madame Boll)• Darcey Bussell •Jacques Chartier • Louise Bugnet • Fancy Babylon Eyes • Tommelise (Sandefjordsrosen) • André Willems • Winchester Cathedral • Ferdinand Pichard •
John William Waterhouse: The Lady of Shalott (1888). Public Domain.
Litteratur
Plasa, Carl. “‘Cracked from Side to Side’: Sexual Politics in ‘The Lady of Shalott.’” Victorian Poetry, vol. 30, no. 3/4, 1992, pp. 247–63. JSTOR.
Aarne, Antti, and Stith Thompson. 1961. The Types of the Folktale: A Classification and Bibliography. Antti Aarne’s Verzeichnis der Märchentypen. Translated and enlarged by Stith Thompson. 2nd rev. ed. (1981)